Ikke har vi smør, og ikke får vi se Jul i Skomakergata. Er landet i ferd med å gå av hengslene?

Det kan virke som om de siste skruene er i ferd med å ramle ut. Folk som holder på med lavkarbotøvet ødelegger julebaksten for deg og meg. Butikkene har gått tomme for meierismør, og vi må ta til takke med Bremykt, Soya i alle fargevarianter og margarinsmør.

Men det er ingen grunn til å kimse av margarin. Det har jeg gått på i årevis, og det funker til det meste.

For å løse smørkrisen har myndighetene nå opphevet den pussige begrensningen bøndene har hatt for å produsere melk. Nå kan de melke til spenene blir røde og blå.

Danskene vil gjerne selge smør til oss, men våre høye tollsatser skaper problemer. Vi vil jo gjerne selge våre egne varer utenlands, men så snart våre danske eller svenske venner vil gi oss sårt tiltrengt smørhjelp, stikker tollen kjepper i smøret.

Det virker på mange måter som om vi er i ferd med å smøre oss helt bort. For uten smør, ingen julekaker. Fra Hirtshals meldes at det julehandlende nordmenn har kjøpt opptil 100 pakker smør med seg hjem – i tillegg til dansk julemat og godt drikke. Slakter Winther har meldt sin ankomst til Kristiansand, der han skal gi vekk smør gratis, og SuperBrugsen melder om nordmenn på desperat jakt etter smør.

Jeg ser frem til at lavkarbohysteriet legger seg, og at folk etter hvert forstår at alt egentlig var bedre før. At vi levde godt da også – uten alskens snodige slankekurer.

På mange måter er dette Fedon Lindbergs feil.

Ettersom det ikke har vært noen sex-skandaler i Fremskrittspartiet av betydning den seneste uken, er en av de store snakkisene for tiden at NRK aldri mer skal sende Jul i Skomakergata.

Det er slutt. Jens Petrus Andersen, hans persillespisende tøffel, bakermester Snipp, blomsterhandler Rosengren, lastebileier Hjul Jul og alle de andre kanaljene blir ikke å se – annet enn på video.

NRK mener at serien er gått ut på dato, og at den ikke lenger har noe for seg. Jeg må – når sant skal sies, innrømme at jeg etter hvert stusset litt over denne skomakeren og hans omgang med utslitte tøfler og små barn. Jens Petrus Andersen var i overkant hyggelig, der han lokket med persille og sukkertøy.

Men når Jul i Skomakergata ikke skal vises mer, bør dette også få konsekvenser for andre gamle travere. Jul i Blåfjell går om og om igjen – og er uforståelig og «tosje». For ikke å snakke om Tre nøtter til Askepott, Grevinnen og Hovmesteren og Reisen til Julestjernen.

Vi vet jo nå at hovmesteren alltid blir på druen, og vi erfarer også at den gamle grevinnen får seg en etterlengtet julepresang etter at hun er båret i seng.

Det bør nå være et folkekrav at også disse seriene tas av plakaten. Vi vil ha moderne TV. Gi oss Teletubbienes jul, Spidermans julekalender, Fantorangens jul og en valium.

For smør er jo ikke å oppdrive!

Jeg har hverken vasket gulvet eller pyntet treet. Men det er jo lenge til jul.

Handelsstanden har vært i julemodus siden tidlig i november. I år skal vi svi av om lag 50 milliarder kroner for å markere Jesu Kristis fødsel. Såpass må det jo være – og jeg vil tro at Josef og Maria ville ha gnidd seg i hendene dersom de hadde visst hvordan vi markerer parets førstefødte.

For ingen må være i tvil om at det er selve julebudskapet som er viktigst når vi de neste ukene skal handle presanger i bøtter og spann, bake julekaker, lage tradisjonell julemat, synge julen inn, ta oss en juleakevitt og bøtte innpå med herligheter på et eller flere julebord.

Jeg er så glad hver julekveld at jeg knapt kan vente til gavedrysset starter. Som en unge står jeg tidlig opp, setter på noe fin julemusikk, kikker på juletreet og gransker navnelappene på den fire meter høye gavehaugen som dekker grantreet.

Jeg skimter så vidt stjernen i toppen – og tenker at dette har vi jammen fortjent.

Er det noe jeg virkelig elsker, er det å handle inn til jul. Så snart kalenderen bikker desember, fylles jeg meg glede og lyst. Det var derfor jeg foreslo for kånå at vi kunne foreta de siste juleinnkjøpene på Kvadrat, Ikea og Toys’r’us på Forus.

Vi tok turen i går – og med min helt spesielle tålmodighet gikk det bra denne gangen også.

Men det er ikke alle som kan fordra å handle inn til jul. Jeg kjenner opptil flere som misliker det – og jeg så en del arge mannfolk som diltet i hælene på julehandelivrige damer i går.

Mennenes eneste oppgave er å sørge for at det fortsatt er dekning på kontoen – og dra visakortet til det nesten smelter. Halv skatt i november er genialt – ikke minst for kånene! Selv er jeg lykkelig for å kunne bidra.

Å julehandle sammen med ektefellen eller kjæresten er en prøvelse for mange, har jeg hørt. Problemet er et kånene ofte bruker for lang tid, at de må inn og ut av butikker – og inn og ut igjen.

Heldigvis skal man ikke kimse av en god dose Sobril!

Flere burde prøve det. Det er beroligende, og vi som har prøvd det noen ganger rundt juletider blir veldig medgjørlige og i godt lune. Noen menn på Kvadrat så ut som om de hadde fått i seg godt gammeldags ild-vann – slik indianerne ofte går på. Ansiktene var rødere enn foret i grilldressene Sandnes-folk går i, og enkelte så ut som om de nettopp kom ut fra badstuen.

Personlig mener jeg at de beste julegavene finnes i minibankene og på polet. Det er kanskje ikke så kreativt, men du verden så effektivt!

Det er heldigvis en stund til englene daler ned i skjul. Dermed har vi fortsatt tid til å bake småkaker som nesten ikke blir spist, og får vi tid – skal vi også lage sild som bare ett familiemedlem spiser.

Det beste med julen er egentlig førjulen, har jeg funnet ut. Kånå er ganske julete av seg, og når sant skal sies – har hun gjort en god jobb så langt. Nissene er trygt plassert, juledekorasjonene stråler og jeg får mandariner i enorme mengder. Nå diskuterer vi hvem som skal være nisse på julaften. Det ser ut til at jeg unngår det også i år – ettersom kånå mener at jeg er nisse på årets øvrige 364 dager.

Hun har nok rett. Kåner har som regel det!

I desember!

Her ser du trolig den rikeste kamelen i Egypt. Dyret og eieren lo nok hele veien til banken etter å ha lurt meg trill rundt.

Det kan godt være at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Ikke alltid, i alle fall. Og spesielt ikke når jeg er på ferie.

Da er jeg ganske så medgjørlig, spesielt når jeg får det som jeg vil.

Det var på vår Egypt-feries første dag jeg lot meg lure av en pelsdott på fire bein.

– Se! En kamel. Den må jeg ri på, sa jeg til kånå.

– Du skal vel det, sa hun.

Kamelens eier gned seg i hendene og øynet noen raske egyptiske pund.

Jeg satte meg oppå det stakkars dyret, som reiste seg opp – og startet vandringen.

Og så var det stopp.

Det ble med 40 meter og drøye 30 sekunder.

– Er det slutt alt? Dette er den korteste kamelturen jeg har hatt, fortalte jeg kameleieren.

– Ja, nå må vi gå videre. Men først må du betale. Er du svensk? lurte han på.

– Nei, jeg er norsk, svarte jeg.

– Da blir det akkurat 300 egyptiske pund, gav han beskjed om.

300 egyptiske pund er mer eller mindre 300 norske kroner – så det ble en kostbar tur.

Og en lærepenge. Det er mulig at jeg burde ha avtalt prisen på forhånd…

Kånå hadde nok gjort det. Hun er et troll til å prute, og etter to uker i Egypt må jeg si at hun har bidratt godt til å svekke den egyptiske økonomien ytterligere.

Innehaverne av de ymse jalla-butikkene går offensivt ut – og vil ha mest mulig betalt for kopivarene sine. Men de møtte sin overkvinne. Et forlangende på 700 kroner ble etter et par timers forhandlinger til 200.

Men det skjedde etter at jeg rødmet – og fant nærmeste vannhull. For med 34 grader er det mer avgjørende enn noen gang å sørge for at væskebalansen er i orden.
Og det var den hver dag.

Morgen-Jägeren satt så ei kula helt til vi gikk tomme, men en skal ikke kimse av egyptiskprodusert Ouzo heller. Med en i hver fot inntok vi stranden – der tyskerne regjerte.

Man kan si mye om tyskere, men rolige er de ikke.

En dag holdt naboene i solsengene ved siden av det gående på inn- og utpust i seks sammenhengende timer. Helmut fra Hamburg hadde tydeligvis vært ute en vinterdag før, men vi lurte etter hvert på om han hadde fått solstikk.

Kjeften gikk i ett, og da Heino og Hannelore fra Berlin dukket opp, ble det så mye for meg at jeg ble nødt til å be om enda mer væske.

Det var på nippet til at jeg minnet dem om utfallet av 2. verdenskrig, men som den sivilisterte og høflige personen jeg er, svelget jeg ordene i meg – og tok heller en ørliten variant i det andre beinet.

Mens tyskerne labbet rundt med ganske fyldige bratwürst-mager og altfor små badebukser, bet jeg irritasjonen i meg under vann.

Egypt er som kjent et paradis for snorkling og dykking – og jeg valgte det førstnevnte.

Selv i vannkanten på stranden var det småfisk som badet sammen med oss. De var stort sett hvite – med lange neser.

(Har fisker nese, forresten?)

– Dette var gøy. Jeg har aldri snorklet før. Det er egentlig utrolig hva du kan se under vann, sa jeg til kånå.

Hun hadde fått med seg at jeg hadde kjøpt en dykkermaske, men stusset ellers over ordvalget.

– Har du det, du? Det tror jeg ikke du har. Du har jo ikke snorkel. Man kan ikke snorkle uten snorkel, påpekte hun.

Det var en nyttig saksopplysning, om ikke annet.

Tilbudene står ellers i kø, enten det er på gata eller på stranden. Kånå, som bare ble kalt finansministeren av alle tilbyderne – fant fort ut at her kunne det bli uttelling.

Det var nok derfor vi kom hjem med ett kilo te – som aldri kommer til å bli prøvd, en snodig massasjeolje som vi ikke klarer å åpne og et magedanserkostyme som manglet det meste.

At vi hadde over 80 kilo bagasje med oss hjem, fremstår fortsatt som en gåte.

For jeg kjøpte jo ikke den magre kamelen!

Eventyret om pannekaken som ikke ville bli spist dukket plutselig opp i minnet da et bilhjul oppførte seg helt likt som pannekaken!

Ikke var det mitt hjul heller.

Kånå hadde i noen dager lurt på om jeg ikke snart kunne hive vinterdekkene hennes inn i bilen og sørge for dekkskift.

– Jøssesja. Jeg tar det i morgen, sa jeg et par-tre dager på rad.

Tiden gikk, men omsider kjente jeg arbeidslysten komme. Jeg svelget noen styrkedråper, og tok fatt.

Kånå hadde gått ut litt i forveien for å klargjøre hjulene.

Hun hadde fylt en bøtte med kokende vann. Alle vet jo at vinterdekkene må vaskes med Zalo eller grønnsåpe før de settes på …

Dekkene var stablet – ved siden av vannbøtta.

Noen ganger er jeg i overkant klumsete.

Før jeg fikk løftet det første dekket, sto jeg til knærne i vann. Den hekkans bøtta veltet og vannet halve meg og det som var igjen av sommerblomster.

Kånå fant frem sin noe spesielle latter.

Jeg var bare glad for at ingen så eller hørte.

Men dekket skulle oppi bagasjerommet. Det var da sirkuset begynte.

Jeg slapp hjulet ned, men fikk det raskt i retur – og konstaterte at det levde sitt eget liv.

Det trillet for full maskin. Ned veien – med denne skribenten halsende etter i noen fillete tøfler.

Meter etter meter. Ingen naboer fikk opptrinnet med seg – de koste seg nok foran peisen mens jeg peiset på etter det løpske hjulet.

Kånå gapskrattet og vekket trolig det som var av småbarn, og dyr i vinterdvale.

Hun – av alle. Hun som hevder å være i toppform etter en måneds tid på treningsstudio.

Det var jo hun som burde ha lagt på sprang, ikke jeg!

Men sånn er det å være mann i dag. Vi lystrer og gjør som damene sier. Vi burde egentlig ha medalje, har jeg funnet ut. For lang og tro(fast) tjeneste!

Den store hjulefortellingen tok heldigvis slutt. Selv med et par utslitte tøfler kjente jeg at mine gamle sprintegenskaper kom til sin rett. Beina skjøt fart, og jeg fikk hentet inn hjulet før det nådde Trolldalen i Flekkefjord.

Heldigvis er det lenge igjen til neste hjul!

Jeg har prøvd det som er av slankekurer i min tid som supertungvekter, men gikk glipp av lavkarbo. Søren og!

Det går ikke en dag uten at VG, Dagbladet, Fædrelandsvennen, Aftenbladet eller andre aviser kopierer det ukebladene som ligger på tannlegekontoret har skrevet om i alle år: Slankekurer.

Nå er det lavkarbo som er det geniale. Lavkarbo-kosthold innebærer at andelen karbohydrater i kosten reduseres til fordel for økt inntak av proteiner og/eller fett.

Det har aldri vært noe problem å få i seg nok fett.

Det kan jeg skrive under på.

I gamle dager, da vekta var noe høyere enn i dag og hockeysveis fortsatt var pent – klarte jeg ikke å gå forbi en pølsebu eller kjøre forbi en bensinstasjon.

Jeg stakk heller innom og sjekket varene.

Det var alltid plass til litt «god» mat.

Men jeg forstår jo nå at jeg gjorde alt galt.

Jeg fulgte ikke rådene til slankedronningen Grete Roede. Heller ikke lavkarboens far, Fedon Lindberg – fikk min oppmerksomhet.

Lavkarbohysteriet forfølger oss. Avisene øker nok salget, men bidrar trolig til å gi deg og meg enda dårligere samvittighet.

Nylig kunne Fædrelandsvennen fortelle at lavkarbo gir dårlig ånde. Nettstedet Ketose ble sitert. Når kroppen begynner å brenne fett for å dekke sitt energibehov i stedet for karbohydrater, fører det til dårlig ånde for enkelte.

Da vet du altså hvorfor mannen eller damen du nylig snakket med hadde en vond eim som kom ut av munnen.

Lavkarbo-folk bør herretter alltid ha en tube Colgate i lommen!

Lavkarbo-diett handler om å unngå produkter som godteri, brus, sukker og brød, pasta, ris og poteter, som brytes ned til glukose i magen.

Vi skal altså slutte å spise og drikke alt som er godt, hvis jeg forstår det riktig.

Det er mulig at mange får et bedre liv og mister noen hekto av den grunn, men skal vi slutte å leve også? Er det feil at jeg har smakt på pinnekjøttet to ganger hittil i høst?

Sannsynligantakeligvis.

Hvordan levde de i steinalderen? Neppe av gråstein og granbar. De fant seg kanskje en sopp, en snodig rotgrønnsak eller flådde et løpende villsvin. Men de levde lenge på den tiden også – selv om noen lignet på apekatter.

I et snaut år gikk jeg på den såkalte Cambridge-kuren. Det var noe vas. Det var milk-shake i alle varianter og ufyselige smaker, og etter hvert kom det også noen svært smakløse supper.

Jeg tok av 50 kilo i løpet av seks-syv måneder. Men det skulle da bare mangle. Pulver veier jo ikke noe, og jeg fikk ikke i meg noe annet.

Da jeg sa stopp og hadde nådd målet – gikk jeg raskt opp i vekt igjen. Og vel så det. Faktisk tror jeg at jeg la på meg godt over 100 kilo igjen.

I løpet av mine litt over 40 år har jeg ikke akkurat vært snill mot kroppen min. Jeg har spist feil, drukket feil og mosjonert for lite. Mosjonen har begrenset seg til påskelangrenn på hytta for 30 år siden og en dårlig 60-meter på ungdomsskolen. At jeg har løftet noen halvlitere, må også nevnes.

Hvorvidt pils går under lavkarbo, vet jeg ikke – men jeg bad uansett om å få det glutenfritt!

Det hørtes så fint og riktig ut!

Det har vært en tung og lang høst. Den har tross alt vart fra mai. Men snart blir det sommer!

Vi kan klage så mye vi bare orker på været. Men det er nytteløst. En hver solstråle mottas med takk – og blir feiret og markert. Så snart sola titter frem, er det lille-lørdag, 17. mai og Holmenkoll-søndag på en gang.

Jeg vil ikke si at jeg har gått på en smell rent psykisk. Men gudene skal vite at uvær og vind tærer på. Vi har knapt hatt en dag over 12 grader siden tidenes morgen – når nå det måtte ha vært.

Jeg vil påstå at dagens meteorologer er det nærmeste vi kommer en luremus!

Jeg er kanskje over gjennomsnittet interessert i og opptatt av været. Det er tross alt det første en legger merke til når en står opp, setter seg i bilen og kjører på jobb.

De utslitte vindusviskerne skriker om hjelp.

Jeg må skifte – men ikke i dag.

Jeg tar det i morgen.

Som alt annet, ifølge kånå.

Hun er ganske tålmodig, skjønner du. Hun får med seg at jeg støtt og stadig utsetter det jeg burde ha gjort i går. I dag har jeg ikke tid, og derfor er uttrykket «i morgen» mye brukt i mitt vokabular.

Når det gjelder plenklipping, for eksempel.

Plenen har stått under vann siden snøen smeltet – og jeg har vel knapt brukt en halv kanne bensin så langt. Jeg forstår at kornbønder og potetbønder fortviler over all nedbøren. Men sånn rent plenklippepolitisk passer det meg godt.

Svært godt.

Jeg sparer jo verden for en del miljøfarlige utslipp. Det er da noe å ta med seg, og i rødgrønn ånd.

Vi har tatt konsekvensen av været. Vi så hvordan det kunne gå – og sparte noen uker med ferie. Derfor tar vi en tur til Egypt om noen uker.

Vi var der en tur for et snaut år siden. Etter at vi dro hjem, brøt opptøyene løs og president Mubarak ble styrtet og fengslet.

Dette skjedde neppe fordi vi dro hjem – men når urolighetene nå har lagt seg og kamelene er trillet ut igjen, tar vi sjansen på en ny tur.

Forrige gang ble jeg tilbudt en Ferrari og fem kilo bananer av en nokså pågående innfødt som ville ha kånå i bytte.

Bilen var grei nok den, men mengden bananer var for liten.

Så skulle det rette tilbudet komme, blir det nok tatt opp til vurdering.

Egypt er et utmerket ferieland, men hadde vært enda bedre uten alle russerne som okkuperer strendene og hotellbaren.

Det oser vodka og parfyme lang vei – og alle snakker så høyt at en kunne trodd de sto på talerstolen i statsdumaen, Russlands lovgivende forsamling.

De brøyter seg vei, er ikke spesielt snille med kånene sine og drikker som fulle sjømenn. Selv kortklipte egyptere får bakoversveis etter møtet med de nyrike fra vårt naboland i nord.

Jeg var nok litt tøff i trynet i Egypt i fjor. Jeg tok det for gitt at jeg tålte solen godt – og smørte meg knapt nok i det hele tatt.

Det viste seg å være en tabbe.

Kroppen min hadde tross alt ikke sett solstråler siden jeg kvittet meg med Pampersen og knebuksene.

Så det gikk som det måtte gå: Jeg ble rød som en nykokt hummer fra Hidra. Jeg flasset, og det var antydning til brannsår.

Da vi kom hjem skiftet jeg mer eller mindre «pels» – akkurat som reinsdyrene gjør.

Men nå har jeg lært. Når vi bestiller tax free-varer på flyet ned står det garantert også solkrem på handlelisten – i tillegg til annen billig moro!

Fortsatt god høst!

Jeg må med hånden på hjertet si at jeg aldri fikk noen stor idrettskarrière. Men ingen skal si at jeg ikke har prøvd.

Vi bodde bare et langt frispark fra fotballbanen, og det ble til at jeg og tvillingbroderen etter hvert ble dratt med i fotballen på Randaberg.

Han hadde nok et større talent enn meg, og snakker fortsatt om det. Han scoret et mål fra midtbanen som 12-åring, og hevder fortsatt den dag i dag at det er det flotteste målet som noen gang er scoret på Randaberg stadion.

Faktisk var det så elegant at det bør rammes inn og henges opp på veggen, påstår han.

Skuddavstanden har økt for hvert år, for øvrig.

Selv drev jeg det ikke langt. Jeg var fast innbytter.

Og var en av dem som nesten aldri fikk spille.

Jeg trente jevnt og trutt, men hadde teknikk og tempo som en skilpadde.

Dette forsto selvsagt trenerne, og henviste meg til innbytterbenken på lilleputt 3-laget.

Jeg gikk hjem med tårer i øynene etter at vi hadde tapt 0-8 mot et lag – og la opp på sparket.

Sånn gikk no dagan – og de idrettslige aktivitetene etterpå har vært så som så.

På skolen var jeg heller ingen kløpper i gym. Min personlige rekord på 60 meter ble satt i 8. klasse. Jeg ble klokket inn på 10,7 – og løp med høystøvler og boblejakke. Jeg innså allerede da at jeg neppe ble noen Carl Lewis.

Eller Usain Bolt, som er raskest i verden nå.

Men her om dagen ble jeg lokket til å gjenoppta idrettkarrieren.

Det skjedde på tennisbanen på Uenes. Bortsett fra lommetennis, har jeg liten erfaring med en racket.

Men det gikk overraskende bra, vil jeg si.

Det er ikke sikkert at kånå mener det samme, for hun lo så Uenes ristet.

Og makkerne gapskrattet også.

Jeg kan ikke forstå hvorfor. Bortsett fra at jeg sjelden klarte å holde serven innenfor banen, var det solid kraft i både server og returer.

Flere av ballene havnet i ripsbærbuskene til de omkringliggende naboene – og ligger der trolig ennå.

Fysisk aktivitet er i det hele tatt sterkt overvurdert, og jeg kjente det godt i bein og armer etterpå.

Men jeg sa selvsagt ingenting om at jeg ble sliten – og lar det derfor være mellom oss, bare.

Kveldens treningsøkt ble avsluttet på løpebanen på Uenes. Jeg ble utfordret til å løpe 100-meter.

Det er mulig du ikke er klar over det, men 100-meter er lengre enn du tror. Det føltes som en femmil i Holmenkollen.

Tredje-eldstemann i heimen har løpt før, og var skråsikker på seier. Jeg hadde god tro, inntok startstillingen som de beste sprinterne gjør – og tok sats.

Etter tre og en halv meter kom strekken. Og krampen.

Løpet var kjørt.

Etterpå spurtslo han kånå. Hun kom i lett galopp – han løp baklengs.

Selv legger jeg idrettskarrieren på hylla!

Som ved et trylleslag: Nesten 3000 blomster løftes i været.

Det er sørgelig.
Men ubeskrivelig vakkert.
Det er Norge.
Det er Flekkefjord.
Anders Behring Breivik ville knuse et helt folk.
Han lyktes ikke.

På Tollbodplassen og utenfor rådhuset viste flekkefjæringene at de står sammen med resten av landets innbyggere. Faklene glødet – sammen med hjertevarmen.

Fire døgn etter at helvetet brøt løs i regjeringskvartalet og på Utøya ble det satt ord, toner, fyr, flamme og tårer på tragedien.

Om lag 3000 mennesker møtte opp til det som ble en verdig, gripende og minnerik markering av en ond manns verk.

Da Satan selv opphøyde seg til Gud og drepte uskyldige nordmenn fredag ettermiddag og kveld, rammet han en hel nasjon.

Jeg kalte ham en jævel på Facebook kort tid etterpå.
Og står for det.

Men det er ikke tid for å hate, er vi enige om.
Det er tid for å minnes.
Det er tid for håp. Dette må og skal aldri skje igjen.

Nasjonen Norge står samlet – og vi må tilbake til frigjøringsdagene etter krigen for å finne et tilsvarende samhold.

Over hele landet ser vi rekker av folk som ønsker å minnes de døde, skadde og pårørende. Mer enn noen gang er det lov å gi hverandre en klem.

Det har rent mange tårer i Norge etter at Anders Behring Breivik gav oss et sår for livet. Hans syke tanker og ideer ble satt i verk.

Han skjøt ungdommer med stor tro på fremtiden rett ned.
I hodet, pannen, ryggen.
Bomben sprengte folk i biter.
Men han klarte ikke å ødelegge Norge.

Samholdet er sterkere enn noen gang – og landets statsminister Jens Stoltenberg og kongefamilien har på en verdig måte ledet an i sorgen.

De har deltatt. De har felt tårer sammen med oss.
For denne sorgen tar vi sammen.
Det får ta den tiden det tar.

En klem og omtanke kan gjøre det lettere for oss alle.